Fattig

Regjeringen har kommet med nye veiledende satser for sosialhjelp for 2008. Satsene innholder kun en prisjustering på 2,5 %. Dette i ett år der Norges Bank og Statistisk Sentralbyrå spår en lønnsvekst for resten av samfunnet på rundt 6 %. Det vil si at regjeringen ikke vil at sosialklienter skal ha mer å rutte med i år enn i fjor og at de sammenlignet med resten av samfunnet vil få mindre. Norge går så det suser, og rikdommen øker for hvert år. Men en gruppe får ikke delta i velferdsøkningen og dansen rundt gullkalven. Fra 1993 til 2006 har normallønningene, regulert for prisvekst, gått opp med 48 %. I samme periode har sosialhjelpssatsene gått ned med 6 %. (Tallene er hentet fra Aleneforeldreforeningens pressemelding den 03.01.08) Med andre ord et vannvittig inntektsgap mellom flertallet i befolkningen og sosialhjelpsmottakerne.  Jeg har som leder av Arbeidssøkerforbundet i Norge (AFO) i flere år fulgt utviklingen i sosialhjelpen fordi AFO har vært spesielt bekymret for denne gruppen. AFO er spesielt bekymret for barn i familier som mottar sosialhjelp, disse er svært utsatt for tilleggsproblemer som følge av dårlig økonomi. AFO er også bekymret for sosialhjelpsmottakere som bor i kommuner som pr dato ikke har opprettet fullverdige NAV-kontorer, disse får ikke det samme tilbudet fra det offentlige som de som har slike  NAV-kontorer.  Dette medfører at de dette gjelder kan bli gående på regjeringens veiledende livsoppholdssatser i mye lengre tid enn det denne type hjelp er beregnet for.
Regjeringen bidrar på denne måten til å øke de økonomiske forskjellene mellom sosialhjelpsmottakere og det store flertallet av befolkningen. Resultatet av dette er at oppvekstvilkårene blir både dårligere og stadig verre for de barna som i utgangspunktet er mest utsatt. Tar vi en titt på de satsene til livsopphold som nå regjeringen anbefaler som veiledende satser overfor kommunene så krever det ikke stor innsikt for å forstå at denne delen av sosialpolitikken fortsatt styres etter ”god” gammeldags moralisme, bestående av tre S-er, Skyld, Skam og Straff!Satsene regjeringen foreslår ser slik ut, tall i parentes er tall gjeldende for 2007.Enslige  kr 4 720 (kr 4 600)
Ektepar/samboere kr 7 840 (kr 7 650)
Personer i bofellesskap kr 3 920 (kr 3 825)
Barn 0-5 år kr 1 800 (kr 1 760)
Barn 6-10 år kr 2 390 (kr 2 330)
Barn 11-17 år kr 3 000 (kr 2 390)Den rød-grønne regjeringen har tydelig gitt utrykk for at de skal fjerne fattigdommen i Norge i løpet av inneværende stortingsperiode, dessverre er det slik at regjeringen overhodet ikke lever opp til løftene sine på dette punktet heller. De fattige har all grunn til å føle seg ført bak lyset av den sittende regjeringen og jeg er sikker på at de har merket seg dette og at det vil straffe seg for denne regjeringen når de stevner fram på denne måten i forhold til fattigdomsbekjempelsen her i landet.De er faktisk på vei til å gjøre lederen av Kristelig Folkeparti, Dagfinn Høybråten, sine påstander fra kommunevalgkampen til sannhet. Han påsto at regjeringen var mer opptatt av å drive rikmannsbekjempelse enn å drive fattigdomsbekjempelse. Det er en merkelig dreining i den rød-grønne politikken når det er KrFs Høybråten som ser ut til å få rett i forhold til regjeringens såkalte fattigdomsbekjempelse.Det er en sannhet at antallet arbeidsledige og sosialhjelpsmottakere har blitt redusert betraktelig i det siste året, men det er nå slik at de som nå står igjen i disse køene ofte har en mye lengre vei tilbake til arbeidslivet enn de som nå har forlatt disse køene, om de skal tilbake i ordinært arbeid i det hele tatt da. Mange av de som nå står i køene har en helsetilstand, som gjør at de ikke skal ut i arbeidslivet i det hele tatt.
Disse skal nå leve på de lave livsoppholdssatsene nå regjeringen foreslår ovenfor kommunene. Det gjenstår å se om kommunene vil øke satsene slik regjeringen vil at de skal gjøre. Erfaringsmessig er det mange kommuner som ikke kommer til gjøre det.Det er med beklagelse jeg må konstatere at regjeringen fullstendig mangler troverdighet i sosialpolitikken når de fører en politikk som skaper stadig økte forskjeller mellom de som har minst og det store flertallet.

Vurdert til: av 53 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Tålmodigheten til AFO er nå blitt blitt strukket alt for langt og de har kommet til at det må komme endringer i regjeringens sammensetning for at det skal være mulig å ha tillit til den når det gjelder fattigdomsbekjempelsen. AFO har i dag sendt ut følgende pressemelding:

Arbeidssøkerforbundet i Norge (AFO) har inntil nå hatt tillit til at Soria Moria erklæringen og det som står der om fattigdomsbekjempelse skulle være regjeringens politikk, men vi konstaterer at Arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen (AP) ikke vil leve opp til intensjonene i erklæringen.

Arbeidssøkerforbundet i Norge (AFO) har ved flere anledninger gitt utrykk for at tilliten til statsråd Bjarne Håkon Hanssen ikke er den største, for å si det mildt, men etter dette har Arbeidssøkerforbundet i Norge ingen tillit til han. Arbeidssøkerforbundet i Norge (AFO) oppfordrer statsminister Jens Stoltenberg til å godta statsråd Bjarne Håkon Hanssens avskjedssøknad og foreta en rask utskifting av Arbeids- og inkluderingsministeren.

Arbeidssøkerforbundet i Norge (AFO) krever også at statsminister Jens Stoltenberg klargjør om Soria Moria erklæringen fortsatt er verdt det papiret den er trykket på og spesielt å klargjøre punktet om sier at sosialhjelpssatsene skal heves og om når dette løftet vil bli innfridd. Dersom det er så at Soria Moria erklæringen fortsatt gjelder på dette feltet.

Arbeidssøkerforbundet i Norge (AFO) oppfordrer regjeringspartiene om å vise ved aktiv handling og at de virkelig mener alvor når de sier at de skal bekjempe fattigdommen her i landet.

Slutt å krangle dere i mellom, det er nok fattige i Norge, så det er nok til dere alle!
Dere behøver ikke å krangle om dem.

Arbeidssøkerforbundet i Norge
Harald Trulsrud
Forbundsleder
————————————————————————
Noen tidligere blogger om fattigdomsbekjempelsen til regjeringen Stoltenberg:
Regjeringens Fattigdomsbekjempelse fremstår som pinglete! (27. august 2007)
Regjeringen vil arrangere en fattigdomshøring, men IKKE før etter valget! (23. august 2007)
Regjeringen vil ikke arrangere en fattigdomshøring i år! (20. august 2007)
Sosialhjelpen skal vurderes av statsråd Bjarne Håkon Hanssen (17. august 2007)
Har media glemt de fattige? (7. august 2007)

Vurdert til: av 34 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Som leder i Arbeidssøkerforbundet i Norge (AFO) er det ofte jeg blir sittende og reflektere over forskjellige sider av livet og samfunnet rundt oss – ikke minst hvor tilfeldig urettferdighet og andre ulykker kan ramme oss, som lyn fra klar himmel.

Det er mye vi mennesker ikke kan forstå her i verden, både når det gjelder endringer i naturen og når det gjelder teknologiens utvikling og virkemåter. Det kan være så vanskelig å forstå at en lett resignerer og sier at ”sånn er det”.
10-talls millioner i opsjoner har noe av den samme virkningen på mange av oss. Sommerens diskusjoner om opsjoner og hvordan de virker kan virke fremmed og nesten uvirkelig på oss dødelige. Det handler om en helt annen virkelighet en den vi ”andre” befinner oss i, og resultatet blir lett at vi resignerer – sånn er det vel bare blant toppdirektørene, og sånn må det vel være, tenker vi – må det det?

Tenker de annerledes
Likevel, det må dreie seg om mennesker som tenker og handler ganske annerledes enn de fleste av oss. Vi skulle nok klart å bruke en del mer penger enn det vi tjener i dag – men 10-talls millioner? Det hadde faktisk vært lettere å reagere hvis noen av våre kolleger tjente dobbelt så mye som oss for det samme arbeidet vi selv også utfører. Det kunne vi nok forholde oss til og sikkert hisse oss opp over, lik lønn for likt arbeid er jo opplest og vedtatt i de fleste sammenhenger. Uten at det er oppnådd i vårt ”inkluderende” arbeidsliv.

Argumentasjonen for og i mot opsjoner har vært en blanding av juss, økonomi, politikk og moral. Jeg er redd for at det igjen blir økonomene og juristene som vinner. Juristene finleser avtaler og økonomene hevder det er nødvendig med kjempeavlønninger for å få visse folk til å arbeide. Uten millionopsjoner til topplederne vil ikke bare Hydro og Telenor tape i den internasjonale konkurransen, hele Norge vil bli fattigere.

Toppsjefene har laget seg egne regler
Topplederne har altså forstått spillet: ikke full innsats uten store pengepremier.
Så må samfunnet stole på at det store flertallet IKKE har forstått hvordan det hele henger sammen, men fortsetter å utføre våre jobber etter beste evne uten opsjoner.
Det er altså noen regler som gjelder for toppsjefer og deres produktivitet, som ikke gjelder for det store flertallet av oss. Det er et tankekors i seg selv.

Noe annet som også er uforståelig for de fleste av oss er at når en toppleder må forlate en toppstilling fordi han, fortsatt er det flest menn, har gjort en ekstremt dårlig jobb så får han med seg utallige millioner i en sluttpakke for å forlate stillingen raskest mulig. En vanlig dødelig får knapt stå oppsigelsestiden ut, med sin vanlige lønn. Det er ikke dette jeg skriver om i denne bloggen, men tanken streifet meg – og jeg mener denne forskjellsbehandlingen er mildt sakt urettferdig og ikke minst umoralsk. Dette er også et tankekors.

Politikerne har laget omvendte regler for sosialklienter og trygdede
Problemet øker imidlertid når vi nærmer oss den andre enden av skalaen. De fattigste skal stimuleres til å gjøre mer ved å få så LITE som mulig å leve av. Våre velferdsordninger er utformet ut fra en bekymring for at sosialklienter og trygdemottakere skal få så mye at de ikke gidder og jobbe.
Mens toppsjefene inspireres til økt innsats ved millionutbetalinger skal sosialklientene stimuleres til økt innsats ved minimumsutbetalinger, forstå det den som kan!

”The moral hazard”
Begrepet ”The moral Hazard” brukes i økonomisk teori for å beskrive faren for at personer oppfører seg umoralsk fordi de forstår noe som det ikke var meningen at de skulle forstå.
I trygdemessig sammenheng har det vært brukt om sosialklienter og trygdemottakere som lar være å ta lønnsarbeid som de egentlig var i stand til (altså en umoralsk handling) fordi de oppdaget at de får nesten like mye å leve av hvis de klarer å oppnå trygd eller sosialstøtte.

Utgangspunktet for denne bloggen var ikke opsjonene, men en av AFOs medlemmer som også var sosialklient. Dette medlemmet ønsker å komme i arbeid, men stønadssatsene er så lave at alt initiativ og alt overskudd går med til en vedvarende konflikt med sosialkontoret for om mulig opprettholde et verdig liv. På sosialkontoret blir den moralske risiko vendt om ved å mistenke mennesker for å sluntre unna hvis de får anledning til det.

I et politisk bestemt forsøk på å få folk i arbeid ved å holde sosialhjelpssatsene nede, hindres folk i å få et verdig liv som en forutsetning for å komme i arbeid. Jeg kan forresten fortelle at det dette medlemmet ber om blir ganske beskjedent sammenliknet med opsjonenes millionbeløp.

Vurdert til: av 9 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg undres virkelig på hvorfor den sittende regjeringen ikke arrangerer en slik fattigdomshøring i år. Det kan ikke forstås annerledes enn at den ikke vil ha dette som et tema i den pågående valgkampen, da blir både de og velgerne klar over at de ikke har gjort nok i kampen mot fattigdom i Norge!

Den bloggposten jeg har hatt liggende ute på Dagbladet.no viser jo at lite, om noe, har endret seg for de vanskeligsts stilte her i landet, les mer her. Dette er ikke det regjeringen skrev og lovet i sin Soria-Moria erklæring nå de tiltrådte for 2 år siden, da skrev de at fattigdommen skulle bekjempes – og det må bety at den skal fjernes!

Arbeidssøkerforbundet i Norge (AFO) er overrasket og skuffet over at regjeringen i år tar sjansen på å ikke avholde den årlige fattigdomshøringen med brukerorganisasjonene i Norge. Regjeringen kan da ikke mene at den påbegynte NAV-reformen er tilstrekkelig til å bekjempe fattigdommen her til lands. Det kommer fram i de kommentarene som er lagt inn i blogg-posten at der NAV-kontor er opprettet nødvendigvis ikke har bedret situasjonen for sosialklientene og andre fattige. Det kommer også fram at egenandeler på helsetjenester og medisiner er med på å knekke mange mennesker både økonomisk og psykisk og på denne måten sørge for at mange mennesker faktisk opplever at de får en forverret livssituasjon med den sittende regjeringen.

Vi har fått tatt del i hvordan en som skal begynne på skolen i dag, ikke kan se hvordan de skal få middag på bordet i lang tid framover pga utgiftene i forbindelse med skolestarten på videregående skole.

Arbeidssøkerforbundet i Norge (AFO) er klar over at sosialtjenesten fortsatt er et kommunalt ansvar, dessverre, i den samme blogg-postens kommentarer kommer det også klart fram at kommunene ikke setter nok ressurser inn i denne kampen. Dette til tross for at de har fått økte overføringer fra regjeringen av såkalte fri midler og økt skatteingang pga at antallet arbeidsledige gått ned.

Den 24. august arrangeres det en alternativ fattigdomshøring på Youngstorget i Oslo og Arbeidssøkerforbundet i Norge (AFO) forventer at regjeringen er meget lydhøre når det gjelder det som kommer fram der. Det som er svakheten ved denne høringen er at det er gitt lite rom for brukerorganisasjoner og fattige til å komme til ordet, etter programmet, men denne høringen er tross alt bedre enn mangel på en høring.

Regjeringen må levere varene også på dette området, med samme styrke og intensitet som det de har lagt i gjennomføringen av barnehageutbyggingen – det forventer velgerne!

Vurdert til: av 8 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Sosialhjelpsmottakerne i Norge bør sitte og vente i spenning på den nye gjennomgangen av sosialtjenesten her i landet. Samtidig er det slik at de gruppene bør være forsiktige med å spenne forventningene for høyt, erfaringene de har høstet med skiftende regjeringer tilsier det.
Det at det var Sivilombudsmannen som satte fart i statsrådens gjennomgang denne gangen og sivilombudsmannen gjorde sin henvendelse etter en henvendelse fra Fagforbundet, Juss-Buss og Fattig-Norge i fellesskap.

Joda det er produsert masse byråkratisk papir vedrørende disse sakene, det har nok til dels vært nødvendig, men ….Vi fikk for eksempel det som ble kalt ”Fattigdomsmeldingen” og den var viktig for om ikke annet så fastslo den at det fantes fattige og økonomisk vanskeligtilte i Norge, vi har fått statens veiledende satser for økonomisk stønad til livsopphold.Det var Ap som kom med denne halvveis innrømmelsen om at det var for store forskjeller mellom kommunene når det gjaldt denne satsen og de ble presset til å innføre dette etter et massivt krav fra bl.a. alle brukerorganisasjonene innenfor feltet. Dette kunne brukerorganisasjonene betegne som en halv seier i forhold til kravet om en lik sats over hele landet.

Videre har vi fått NAV-reformen, som skal være den reformen som virkelig skal drive fram politikernes såkalte arbeidslinje. Alle skal yte før de kan kreve noe tilbake, her skal restarbeidsevne (et forferdelig ord) osv. kartlegges hos den enkelte og vedkommende skal sendes ut i arbeidslivet igjen.Dette er sikkert godt ment fra politikernes side, men de har vanskelig for å forstå at det sjelden er manglende vilje hos den enkelte mottaker av offentlige stønader/trygder til å komme seg ut i arbeidslivet igjen. En undersøkelse for en del år siden blant dagpengemottakere (mottakere av arbeidsledighetstrygd) viste at 98 % av de som mottok denne stønaden ville ut i arbeid uansett størrelsen på stønaden.
Som regel stanses dette fordi arbeidsgivere ikke ansetter disse menneskene, fordi arbeidsgiverne ønsker seg ansatte som kan yte 100 % eller aller helst mer i ansettelsesforholdet.
Noe helt annet er at skal denne arbeidslinja fungere, så må det opprettes minimum 300 000 nye arbeidsplasser her i landet. Dette selv om det etter sigende skal mangle arbeidskraft her i landet.
Mange av de som i dag er sendt ut av arbeidsmarkedet av en eller annen årsak, innehar både etterspurt kompetanse og erfaring som de aldri får vist fram – ganske utrolig.
Statsråd Hanssen skal også vurdere rettsikkerheten til sosialhjelpsmottakeren over det ganske land og det er mildt sagt ikke noe for tidlig.Dagens ordning med at det er fylkesmannen som er klageinstans når det gjelder vedtak foretatt av sosialtjenesten har vist seg og ikke holde mål. Årsaken er nok ikke manglende vilje hos fylkesmannen, men han kan bare endre vedtak fattet i en kommune dersom det fremstår som åpenbart urimelig. Egentlig oppfatter brukerne og brukerorganisasjonene klageretten som illusorisk. Flere brukerorganisasjoner, der i blant Arbeidssøkerforbundet i Norge (AFO), sa i sine høringsuttalelser om NAV-reformen at dagens Trygderett burde endres til å bli en Velferdsrett. Dette er den siste rettsinstans i Norge som det er ”gratis” å få brakt en sak inn for.Statsråden skriver i sitt brev til Sivilombudsmannen at den enkelte bruker kan bringe sin sak inn for det ordinære rettsapparatet. Det er riktig, men er en satt ut økonomisk så har en ikke økonomi ti å gå til et slikt skritt.Dagens fri rettshjelpsordning fungerer dårlig i disse sakene, det ser en jo fordi det er ytterst få slike saker som blir brakt inn for rettsapparatet av brukere.
Men, for all del det er positivt at statsråd Bjarne Håkon Hanssen nå sier at han vil gjennomgå/evaluere alt dette.Samtidig er det underlig at han ikke har fått med seg at brukerorganisasjonene i lang tid har påpekt disse forholdene. Det viser kanskje at det er langt mellom liv og lære også i departementet.I forbindelse med NAV-reformen er det jo brukeren som skal settes i sentrum, gjelder ikke det i departementet også? Hvordan kan brukerne og brukerorganisasjonen være trygge på at dette departementet er i stand til å få saksbehandlerne i NAV til å gjøre det, når statsråden selv tydeligvis ikke hører før Stortingets Sivilombudsmann tar opp sakene?
Helt til slutt, i nåværende regjerings Soria-Moria erklæring, er det gitt klart uttrykk for at fattigdom(men) i Norge skal fjernes – dette målet er ikke oppnådd, når skal regjeringen sette inn like kraftfulle virkemidler i forhold til dette på lik linje med satsingen på barnehageutbyggingen, skolene og eldreomsorgen? Er ikke gruppen fattige viktige nok for regjeringen bestående av (AP, SV, SP) og statsråd Hanssen?
Jeg vil, på vegne av Arbeidssøkerforbundet i Norge (AFO) sine medlemmer takke Fagforbundet, Juss-buss og Fattig-Norge for at de fikk Sivilombudsmannen til å reagere på saken og vi får håpe at det fører til forbedringer for disse gruppene!
Fortsatt tror jeg at dagens regjering er den som har størst mulighet til å gjøre noe betydelig på disse områdene, det er en flertallsregjering og de har dermed kraft nok til å kunne gjøre noe som monner!
Blir det rødgrønt flertall i flere kommuner her i landet ved høstens kommunevalg, bør det virkelig åpne seg gode muligheter – om de rødgrønne vil!

Vurdert til: av 8 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

I dagens utgave av Aftenposten kan vi se at APs statsråd Bjarne Håkon Hanssen og SVs sosialpolitiske talskvinne på Stortinget Karin Andersen krangler om virkemodlene som skal til for å fjerne fattigdommen i Norge.
Det er en håpløs krangel, som kun er med på å tåkelegge de problemene de fattige her i landet har – min oppfordring til begge to er SLUTT Å KRANGLE!

De fattige har behov for konstruktive løsninger i sin situasjon. Løsninger kommer ikke når sentrale sosialpolitikere krangler. Statsråden vil snu alle steiner i dagens ordninger og sier han ikke har mere penger enn det han disponerer i dag. Karin Andersen har ved flere anledninger foreslått økte bevilgninger for blant annet å kunne heve sosialhjelpssatsene.
Jeg er sikker på at de fattige sier ja takk begge deler, noe som vel er helt i god gammel SV ånd.

Jeg har ingen tro på at økte bevilgninger alene er løsningen. Brukerorganisasjonene har lenge hevdet at det er tiltak i de systemene som myndighetene i dag har opprettet, som ikke fungerer etter intensjonene. Slik at jeg har stor forståelse for statsråden når han sier han vil snu alle steiner i dagens ordninger. Samtidig frykter jeg at dette ikke er nok, tror nok at regjeringen må forberede seg på at det er nødvendig å bevilge mer penger for å få løst disse problemene for vanlig folk.
Det som er helt sikkert er at ingen løsninger kan fungere uten at brukerne selv og deres organisasjoner får anledning til å delta i det arbeidet som skal og må gjøres i disse sakene.

APs satsing på arbeidslinja kan ikke fungere, Velferdsalliansen har tidligere påvist at for å få denne linja til å fungere så er det behov for å opprette over 300.000 nye arbeidsplasser her i landet – det er det ingen av partiene på stortinget som har tatt høyde for i sin argumentasjon for når de vil gjennomføre arbeidslinja.
Noe helt annet er at faktisk minimum 20 % av sosialhjelpsmottakerne er for syke til å arbeide og bør over på trygdeordninger, som gir dem et verdig liv. 

Vurdert til: av 132 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende